Om å parfymere stank

I dag satt jeg på do og bæsja. Doen jeg satt på hadde påmontert en luftfrisker. En av den typen som ser ut som et såpestykke i en plastdings, og som henger "oppi" sjølve klosettet. Mens jeg satt der slo det meg - som så mange ganger før - hvordan luftfriskeren egentlig virker mot sin hensikt. I stedenfor å kamuflere den vonde lukta, gjør luftfriskeren egentlig bare vondt verre: den vonde lukta blir bare mer framtredende og kvalmende. Veit ikke helt hvorfor, men det har vel noe med den unaturlige blandingen av naturlig vond lukt og syntetisk god lukt å gjøre. Tilsvarende er det hvis en person med gammel svette i armhulene sprayer på fersk deodorant for å skjule lukta. Nøyaktig samme fenomen finner vi også hos ungdomsskoleelevene som har smugrøyka i friminuttet, og tror de kan skjule røykånden med å tygge mentoltyggis. De prøver å skjule røykånden, men egentlig gjør de den bare enda strammere og enda lettere å oppdage.

Når vi mennesker har tabba oss ut, er det ofte veldig fristende å pynte på sannheten. Eller å komme med en ad hoc forklaring som kan rettferdiggjøre det som blei gjort selv om vi innerst inne ikke kan stå for det vi gjorde. Resultatet blir ofte som i eksemplene over: stanken - eller folks inntrykk om du vil - kan fort bli enda verre.

Dagens moral: 1. Få ut dritten! 2. Dropp "parfymering", men luft godt!
Dagens låttips: "Digging in the dirt" av og med Peter Gabriel.